Årvoll gård Årvollveien starter ved Bjerkebanen og slynger seg opp mot marka. Årvoll kommer av det gamle navnet ”Orravellir” som betyr århanevollene. Det indikerer kanskje at vi skulle på ”orreleik”  mens vi hele kvelden kunne skue utover Groruddalen! Festen fant sted i verneverdige lokaler på historisk grunn bare noen skikkelige steinkast fra skolen vår. Det er grunn til å presisere at arrangementet fant sted i gårdens fjøs, uten krøtter eller andre dyr! Vi hadde valgt Årvoll-tilbudet for å få sjarmeffekten opp og prisen ned, og kan garantere koselige, gammelkulturelle omgivelser og rustikk interiør, siden festen skal foregå i gårdens ombygde fjøs! Se for øvrig www.arvollgard.com Jubileet Rundt 45 interesserte russejubilanter var tilstede, som er en solid deltagerrekord. På den koselige gårdsplassen der oppe inntok vi en vordrink mens vi minglet og mimret. Deretter ble det tapas, kaffe og kaker, samt både organisert, tilfeldig og selvforskyldt underholdning! Festkomitéen besto av: Annette Alfheim, Presteveien 3a, 1344 Haslum Tlf. 47265872 annette.alfheim@start.no Eirik Holm, Hallingstadveien 8, 3408 Tranby Tlf. 90133923 eiho.as@online.no Per Søderstrøm, Abildsøveien 64b, 1187 Oslo. Tlf. 99391529 soder.per@gmail.com

De som var tilstede

Jubileumsorkesteret

Klikk på bildet for å høre Goodbye Irene

Klarinett/altsax: Jon Frode Blichfeldt
Trompet/flügelhorn: Einar Bergh
Piano/trekkspill: Harald Ihle
Bass/sang: Thorkild Thorkildsen
 

 

Mimring ved Jon Frode
Dagen derpå. Mindre som hangover enn som ettertankedag. Et slags behov for å tenke gjennom skoletreffet forleden. Kvelden, folka, stedet, tida. Femti år siden avrunda gymnas i Groruddalen. Jubelår. Da – og kanskje nå. Da jubel for å slippe fri, fylle ubeskrevne blad, prøve ut drømmer. Nå kanskje jubel over fortsatt å være her, glede over blad som er skrevet, ennå drømmer om noe ugjort.

En av jubilantene ymta på å tromme sammen et band til begivenheten. Basert på vekslende band-sammensetningen som fire av oss var innom den gang da. Spilte litt på dansekvelder, soireer, fester, revyer. For femti år sida. Mailet litt, tente på ideen, utveksla mulige spillelister. Hadde jo holdt horna litt ved like, et par av oss, blåserne med trompet/flygelhorn og klarinett/sax helst på amatørbasis. De andre to, kompet på bass/sang og trekkspill/piano mer semiprofesjonelt som attåtnæring gjennom mange år. Møttes for en times forsiktig prøvespill i forkant samme dag. Funka rimelig brukbart, og ikke minst moro. Forsøksvis plan om å stille med litt mjuk musikk mens folk kom sigende til velkomstdrinken, komp til allsang og mulig litt kveldsdans?

Første del av planen revidert da drinkene ble servert ute. Pensjonistene stiltret sammen i strålende ettermiddagssol og mildvær over Groruddalen. Fotografering på plenen. En av gutta kan sånt, kjapt gjennomført. I løpet av et par timer lå proft opptrykte bilder i A4-format på bordene. Vakre, stort sett nyslåtte pensjonister. En av gutta er plassert akkurat i bildets gyldne snitt. Kanskje ikke tilfeldig. Gutten som hadde kunstnerklo og ble mannen bak Evergoods velkjente reklamegullkopp.

Bandet kjapper inn etter fotoseansen og slår opp «I can`t give you anything but love» mens folk siger inn. Vi tar et par låter til. Takker for kommentaren om at «dere speller jo bedre enn den gangen!» Sjøl har jeg litt trøbbel med å være for sein eller tidlig på innspillene. Mister eneren. Enten fordi jeg suger og holder litt på en akkord, frasering eller lyden i en tone og kommer på etterskudd. Eller fordi jeg skødder litt, blir utålmodig og vil for fort videre. Men finner tilbake så lenge de andre, særlig kompet er på plass – de mest proffe blant oss. Som fikser sånt. Flere hyggelige tilbakemeldinger etterhvert.

Ramma som den lille festkomiteen har lagt opp er god. Kompetanse det også. Plassering ved fem bord fordelt etter de tre klassene. Småretter til sjølservering, medbragt drikke. Velkledd, men løs snipp – lite formaliteter og mye rom til småprat. Historier, liv, erfaringer og kunnskaper begynner å putre. En fellessang med god tekst sitter bra – også med bandfølge. En tale for dagen avsluttes med norskpensum, Wergelands «Mig selv.» Glitrende fremført. Det kunne være himmel over fortidens avispolemikker! Som vi kanskje ikke hadde samme sans for dengang. Diktet kan høres som et hint til vårt møte: Meg og de andre. Oss, vi som delte noen år her oppe i Groruddalen.

Nå kommer vi fra hele landet, ja fra mange land. Vi kommer vel både med forventning og litt usikkerhet både om de andre og oss sjøl. Nå som da handler det kanskje noe om å se og bli sett, betrakte og bli betraktet. Hvem vi ser, hva vi vil vise fram eller gjemme. Vi er gjenkjennelige i kroppspråk, mimikk, tonefall. Noen er fortsatt blant de stillere, men ikke mindre spennende for det. Et par av oss oppdager under praten at vi begge var litt forelska i samme jenta dengang da, uten at vi eller hun visste det. Uten at vi våget da. Og forelskelsene tok andre veier. Hun er jo der nå, like flott! Vi holdt det vel fortsatt for oss sjøl.

Jubelårene var hellige etter gammel skikk, og blei innleda med basuner (jubel betyr basun). Passer gjerne bra med band-bidraget. Vi feirer oss sjøl, andre og hverandre. Hører med til en generasjon som stort sett hadde hell med oppveksttida, muligheter for utdanning og greie jobber. Tilgang på rimelige boliger sponsa av felleskapet da vi kom så langt. Men ikke dessert – generasjon, mente noen. Vi har jobba, bidratt med vårt for å holde hjul igang! Kanskje har generasjonen også forsynt seg heller grådig av alle slags retter i felles matfat. Så mye at det kan bli næringsfattig dessert og oppvask igjen til kommende generasjoner?

Fellesnevner for småsamtalene virket først og fremst preget av glede over å være og ha vært, uaktet reservedeler, samboer- og familieformer, ulike ting vi måtte ha slitt med. En slags vennlig forsoning med at ting ble som de ble og er som de er. Så får vi heller fortsette diskusjonene om oppvasken i andre sammenhenger.

19. september 2012
Fra Jon Frode Blichfeldts blogg på www.jonfrode.no